Filmen «Citizen Jane: Battle for the city» (2016) viser hvorfor Jane Jacobs’ ideer og praksis har fått en ny aktualitet når vi leter etter måter å drive frem en bærekraftig og inkluderende byutvikling på, globalt og lokalt. Nesten 60 år etter utgivelsen av boka «The Death and Life of Great American Cities» (1961) reiser fortellingen om den ideologiske og konkete kampen om byen New York mellom byplanleggeren Robert Moses og aktivisten, journalisten og forfatteren Jane Jacobs fortsatt spørsmålet om hvem som har retten til å bruke og bo i byen.

I møte med en byvekst som er raskere enn det verden tidligere har sett, er byen en arena for en global og universell kamp om hvordan vi skal lykkes med å utvikle en bærekraftig fremtid. Innen 2050 er det forventet at tre fjerdedeler av verdens befolkning bor i byer, spesielt i det globale sør. Den raske urbaniseringen er forbundet med globale urbane utfordringer som fattigdom, segregering, fortegning og manglende tilgang til bolig og grunnleggende rettigheter. To sider ved Jacobs rammeverk er spesielt relevant for å forstå de utfordringene og bruke de mulighetene som den 2000-tallets byvekst skaper.

Hvilke fysiske og funksjonelle kvaliteter kjennetegner en by som fungerer godt?

Innenfor 60-tallets planleggingsparadigmer hadde bruksformål fått godt fotfeste. Den gode byen, fri for fattigdom og slum, skulle ha atskilte funksjoner – næringsliv i sentrum, boliger utenfor byen, alt atskilt med åpen plasser og forbundet med veier som først og fremst tjente bilens behov. Det ga oss den moderne byen, men også den monotone byen og tap av nabolag. NYCs toppbyråkrat og byplanlegger Robert Moser representerer dette idealet, slik vi ser i filmen.

Jane Jacobs identifiserte andre behov for byen. Den skulle først og fremst dekke menneskets behov og skape grobunn for en lokal forankret økonomisk utvikling. For å få en vital by mente hun at det var nødvendig å veve sammen ulike funksjoner på samme sted, med bolig, offentlige uterom, næringsliv og industri i gangavstand til hverandre. Variasjonen av aktiviteter til ulike tider på døgnet og på ulike tider av året ville ikke bare gi levende og trygge nabolag i byen. Det ville også være bra for den økonomiske utviklingen til byen nettopp fordi tette og geografisk sammenknyttede nettverk av menneskelig aktivitet ville trekke til seg nye aktiviteter og virksomheter i et nabolag.

De fysiske og funksjonelle kvalitetene fra Jacob sin by ser vi dag igjen i Ny urban agenda (NUA), kvaliteter som vi nå ser på som viktige for å oppnå Paris-avtalens klimamålsettinger og bærekraftsmålene om trygge, inkluderende, robuste og bærekraftige byer. Det er:

• åpne byer, tilgjengelige og forbundet med hverandre
• tetthet med miks av funksjoner og aktiviteter
• tilgang til offentlige torg og møteplasser
• mobilitet til fots og på sykkel (biluavhengighet)

Hvordan løser vi problemet som en by er?

Det er allikevel ikke byens form og funksjon var det Jacobs var mest opptatt av. Fortellingen om Moses og Jacobs viser på en forbilledlig måte hvordan de representerer to motsatte måter å tilnærme seg hvordan løse utfordringen i byene.

Moser sto for en top-down byplanlegging med tro på fysiske planleggingsidealer og modeller, skrivebordsplaner som ble utviklet i et fugleperspektiv. Han representerte en sterk sentralisert makt hos et politisk-administrativ, byråkratisk ekspertvelde med tette forbindelser med utbyggere og eiendomsutviklere. Planene som bar hans signatur var blant annet fornyelsen av West Village som innebar sanering av all tidligere bebyggelse og Lower Manhattan Expressway som skulle skjære gjennom NYC.

Jacobs på sin side sto for en bottom-up tilnærming til byutviklingen med tro på å forsterke det som virker og får den finmaskede byen til utvikle seg sosialt og økonomisk med grønne kvaliteter. Metoden var å observere endringer som oppstår i møtet mellom mennesker, relasjoner og aktiviteter, deretter identifisere prinsipper og så ta de inn i praktisk bruk. Hun representerte makten som er å finne gjennom aktivisme, innbyggermobilisering og samarbeid – det som vi i dag kjenner som selv-organisering for å oppnå felles mål.

I dag har nettverkstankegangen og byutvikling som resultat av en organisert kompleksitet – en slags vevd sammenhengen mellom systemer, prosesser og selv-organisering – ikke erstattet byutviklingens behov for lover, reguleringer, standarder og designmodeller. I Ny Urban Agenda er fortsatt overordnet og helhetlig planlegging og reguleringer viktige verktøy for å lage felles visjoner og forvalte rettigheter og plikter knyttet til arealer. Vi kan allikevel se en økt interesse for å ta i bruk flere ulike byutviklingsverktøy som er tilpasset behovene i byen. Utgangspunktet er at mennesket, og menneskets aktiviteter og virksomheter, har blitt utgangspunktet for å definere disse behovene. Innfallsvinkelen gjenspeiler NUA-visjonen «byen for alle» som innebærer at byens innbyggere og brukere må løse byens utfordringer i fellesskap og på en inkluderende måte. Jane Jacobs’ metode inneholdt blant annet systematiske observasjoner, aktiv mobilisering av ulike aktører og kreativ formidling. Denne kan inspirere til ideutvikling og handling for å nå målsettingen om bærekraftige og inkluderende byer gjennom nye former for medvirkning, samhandling og partnerskap mellom innbyggere, offentlige beslutningstakere, sivilsamfunnet og det private næringsliv.

Jacobs tankesett har blitt kritisert for å drive frem gentrifisering som kan resultere i segregerte byer. Gentrifisering kan forstås som fortrenging eller utskifting av opprinnelige befolkning og funksjoner med en ny befolkning og nye funksjoner som kan holde tritt med en økt prisutvikling på eiendom i et område av byen. Michael Mehaffy fra nettverket Future of Places og fra Kungelige Tekniske Høgskolen i Stockholm har imøtegått denne kritikken, og argumenter med at Jacobs sto for det motsatte:

1. Byer trenger diversitet en vid forstand – mennesker, funksjoner og priser – er ikke bare det motsatte av den segregerte og homogene byen som gentrifisering resulterer i. Det er også motoren og selve forutsetning for en bærekraftig byutvikling.
2. Byer trenger bevaring, vedlikehold og gjenbruk av gamle bygg fremfor å fjerne og erstatte med dyrere boliger/bygg for å beholde denne diversiteten og mangfoldet av muligheter.
3. Kunnskapsdeling og -utvikling starter med retten til byen og på bakkeplan. Uten å anerkjenne alle innbyggeres erfaringer og kompetanser greier vi ikke å utvikle vitale byer.
4. Taktisk urbanisme – tilpasse verktøy etter behov; evnen til å løse problemer ligger i de uformelle, kreative og sosiale nettverkene, ikke hos ekspertrollene som preges av silotenking i byutviklingen.

 

Kjersti Grut, styremedlem i Habitat Norge

 

Kilder:

The death and life of great American cities, Jane Jacobs, 1961

The Power of Jane Jacobs’ “Web Way of Thinking”, Michael Mehaffy, 2011

New Urban Agenda, UN-Habitat, 2016

«Citizen Jane: Battle for the city», Matt Tyrnauer, 2017