Artikkelen ble skrevet av Anna Malena Giske Skibevaag, styremedlem i Habitat Norge, og først publisert i Bistandsaktuelt den 16. november 2021.
Det norske utviklingssamarbeidet har ikke forholdt seg til sammenhengen mellom utfordringer relatert til byer, fattigdom og klima. Derfor er det betimelig at Norads direktør identifiserer den urbane utviklingen som en utfordring for norsk bistand, skriver Anna Malena Giske Skibevaag.
Samfunnsforskeren Mike Davis hevder vi står overfor en verden av slum hvor sammenhengen mellom urbanisering, industrialisering og økonomisk vekst er brutt. I dette uformelle skyggelandet vokser likevel antallet ekstremt fattige. Urban ulikhet med økende lokale, regionale og globale forskjeller gjør at sikkerhetsrisikoen tiltar. Klimautfordringene overskygger imidlertid det meste: 350 millioner bor i dag i byer mindre enn 10 meter over havet. De ni mest folkerike byene i verden er i ekstremvær-soner hvor de fattiges nabolag er mest truet. Ett av svarene på befolkningsvekst og klimaforverring er bygging av nye byer. Kina planlegger å bygge 220 byer med mer enn 1 million innbyggere innen 2025. Resultat: «to dollar om dagen»-fattigdommen blir eliminert mens co2-utslippene skyter i været. Sammenhengen mellom byer, fattigdom og klima er utfordringer som det norske utviklingssamarbeidet ikke har forholdt seg til.
Det er derfor betimelig, også gitt klimakonferansen i Glasgow, at Norad-direktør Bård V. Solhjell og prosjektleder Heidi B. Bade identifiserer urban utvikling som en utfordring for norsk bistand. Det skjer i kronikken «Grønn bistand – Hvordan kan Norge bidra til å begrense global oppvarming og samtidig bekjempe fattigdom»? Utgangspunktet er en rapport med samme navn.
Integrerte urbane utviklingsprogram?
Rapporten presenterer det som ligner en annotert liste over mulige urbane satsingsområder i forlengelsen av pågående norskfinansierte miljø- og klimatiltak. Det dreier seg om spredte, enkeltstående innsatser i regi av internasjonale organisasjoner og globale konsortier med begrenset eierskap fra myndighetenes side. Klima og skog, plast og forsøpling, bedring av mat-systemer og offentlig transport er perspektivene. Forslag til makroøkonomiske tiltak mangler.
Langt mer effektivt enn slike punktinnsatser er integrerte fler- og tverrsektorielle områdeprogram i samspill mellom nasjonale og lokale myndigheter, næringsliv, investorer og frivillige organisasjoner. Utvikling av bolig- og fysisk infrastruktur vil være sentralt. Slik infrastruktur angår alle og spiller en viktig rolle for avkarboniseringen. Globalt står bygninger for 40 prosent av de energirelaterte utslippene.
Selv om forslagene ikke er politisk godkjent, er dette en viktig tankeendring i Norads ledelse. Holdningen her gjennom seksti år til urbanisering kan oppsummeres i følgende sitat fra en tidligere direktør: «Byutvikling? Du kan være sikker på en ting. Norad vil aldri engasjere seg i snøsmelting på Arktis eller urbanisering i Afrika». Solhjell skal berømmes for at han som første direktør ser utfordringen. Griper han mulighetene?
Norge har planleggingskompetanse
Med hensyn til by- og arealplanlegging hevder rapporten at Norge har begrenset erfaring. Det er feil. Norge har tradisjon for prosessuell planlegging med tung lokal beslutningsmyndighet. NTNU, NMBU og Universitet i Oslo utdanner årlig flere titalls kandidater på fagfeltet. Det er her mulighetene til å utgjøre en forskjell i utviklingssamarbeidet ligger. Det vil si å styrke en prosess hvor det å øke byenes befolkningstetthet krymper klimautslipp gjennom redusert energi og materielt forbruk. Når 60 prosent av den fysiske infrastrukturen som er nødvendig i 2050 ikke er påbegynt bygd, eksisterer det store muligheter for å redusere karbonutslipp og bedre ressursproduktivitet. At rapporten ser bort fra disse mulighetene er vanskelig å forstå gitt den norske kompetansen innen infrastruktur, materialbruk og ledig investeringskapital.
Skal den urbane utviklingsinnsatsen fremmes må byen og fattigdommen forstås. Det gjør ikke rapporten. Situasjonen er at et økende antall slumområder verden over ikke anerkjennes som «byer». De ligger utenfor grensene. Innbyggere her får ikke adgang til det administrative og institusjonelle apparatet som sikrer et minimum av sosiale tjenester og rettigheter. Inkludert store globale helse- og utdanningsprogram som tilbys i regi av Verdensbanken, og som finansieres av FN med norske penger. Covid-19 har aktualisert det internasjonale samfunnets neglisjering av uformelle bosettinger; det finnes ingen systemer og strukturer som når de fattige. Svaret fra «milliarden på bunnen» – særlig kvinner – er at de mobiliserer i grasrotorganisasjoner som Slum Dwellers International, Asian Coalition for Housing Rights og Huairou Commission. Særlig viktig for det globale rettighetsarbeidet til søppelplukkere, gateselgere og hjemmearbeidere er Women in Informal Enployment: Globalizing and Organizing. De står på kravene sine i blant annet Den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen. Dersom Norge skal føre en grønn og fattigdomsrettet politikk er dette samarbeidspartnere som ikke kan neglisjeres.
Det er behov for en stortingsmelding om vår verden av byer. Som analyserer trender, identifiserer kanaler og aktører samt foreslår effektive tiltak for å bekjempe klimautfordringer og fattigdom med bærekraftsmålene som utgangspunkt. By-bistanden i en regional ramme må økes – og omvendt. Å møte utfordringene med Norads urbane posisjonsnotat fra 2002, UDs politikkdokument fra 2007 og ideskissen fra 2021 holder ikke.
