FNs største folkelige arrangement – «World Urban Forum» (WUF) ble avsluttet i Abu Dhabi torsdag formiddag. Med 13000 registrerte deltakere fra 160 land, 540 enkeltarrangement, 129 utstillere og mer enn tusen innledere ble Forumet en massiv og velregissert forestilling. Ingen køer verken foran inngangs-partier eller strategisk plasserte «Starbucks» automater forsinket framdriften. Møtene ble rapportert å være av bra kvalitet og godt besøkt. Også de norske.  

«The roaring twenties?»
Hovedinntrykket fra fem «eventfulle» dager er at den globale urban-diskusjonen ved begynnelsen av FNs handlingstiår for Bærekraftmålene varsler et slags nytt «roaring twenties». Preget, som for hundre år siden, av tung teknologi-optimisme. Tiåret endte i «The great depression». Slik jeg opplevde det hadde ikke humanisme, rettighets- og fordelingsperspektiver samme tyngde som i tidligere WUFs. Her er fire inntrykk fra Forumet.   

Et folkelig og grønt WUF i Oslo?
De neste Verdensforumene må gis en annen ramme enn den vi fant i «fantasibyen» Abu Dhabi. Etter Oslo kommunes vellykkede markering i mai 2019 av statusen som Europas miljøhovedstad, slo det flere norske deltakere at et WUF i hovedstaden vår i 2024 eller 2026 med Asker, Bærum og Romeriks kommunene som samarrangører, kunne være en god mulighet til   å presentere norske byers og fagmiljøers tilnærminger til bærekraft-utfordringene for et globalt publikum. Også for å motta viktige impulser og inspirasjoner fra verden og byene utenfor hjemlig dørstokk. De menneskelige-, økonomiske- og infrastrukturelle forutsetningene er alle godt tilstede. FN åpnet nylig for søknad om 2024 arrangementet.

Norske, urbane utviklingsmiljøer er ledende på flere områder – både de teknologiske og de humanistiske – og del av godt fungerende globale nettverk. Der Abu Dhabi framstår som en lukket, folketom nærmest gledesløs fantasi-by med verdens kanskje største CO2 avtrykk, vil et grønt, folkelig Oslo med sine nabokommuner kunne by på levende kultur, kreativitet, glede og spontanitet. En møteplass for fremme av folkelig, integrert, demokratisk deltakelse og byutvikling.  Til berikelse for alle enten du kommer fra Tana eller Ghana. 

Arktiske byer må med
FN er en organisasjon med universelle mål. Innretningen det meste av etterkrigstida -litt satt på spissen- har imidlertid vært som multilateral nord-sør hjelpe-organisasjon. Med god grunn og ikke uten resultater – positive som negative. Klima, ulikhet og likestilling – generalsekretær Guterrez tre nye hovedprioriteringer – er imidlertid globale og sammenhengende. Vi er alle i samme båt.

For fattigdomslommene vokser i byer i det sirkumpolare nord. Det økologiske og økonom -iske livsgrunnlaget til «de små (ur)folkene» trues mens  nye tettsteder skyter i været pga. havstigning, ekstremvær, erosjon og smeltende tundra. I FN er denne menneskehetens «last frontier» – særlig den manglende sosiale bærekraften – knapt på dagsorden. Ingen fremmer  agendaen og det er grunn til å spørre hvorfor.

Det nystiftete «Arctic Mayors Forum» (2017) med ordførere fra de største polar-sirkulære byene var ikke representert i Abu Dhabi. Noen bør hjelpe dem med å finne en plass «ved bordet» både i FN og andre relevante fora. Et WUF i Oslo i 2024 vil være en optimal arena for å fremme arktiske byers utfordringer og muligheter for et globalt publikum.       

Jordens fordømte – ikke så fordømte?
Temaet og diskusjonen jeg savnet – eller kanskje ikke fant i myriaden av programposter – er den uformelle by-sektorens

bærekraftutfordringer. Det gjelder både handteringen av «gig økonomiens» uber og airbnb samt utfordringene i marginaliserte, peri-urbane områder særlig i Afrika og Asia.  

Med økende flyktning- og migrasjonsstrømmer til byene blir den uformelle økonomien eneste mulighet til å overleve for stadig flere. Byplanleggere har knapt modellene som kan sikre nødvendig integrasjon. De håper snarere at problemet forsvinner. Det motsatte skjer: væpnede konflikter blir svaret. Noe for norske utenriks – og utviklingspolitikere å ta inn over seg når de ønsker å bistå folk der de er?

Noe av veien ut av uføret er blitt at folk – særlig kvinner – organiserer seg for å overleve. Et sett av urbane grasrotbevegelser -«slumdwellers, homeless, streetvendours, wastepickers, homeworkers» – har de siste tiårene vokst fram for å ta en nødvendig lokal, nasjonal og global interessekamp. Forskernettverket «Women’s Informal Employment: Governance and Organisation» (WIEGO) har vært viktig tilrettelegger for flere i spørsmål om arbeidsrettig-heter i forhold til International Labour Organisation. De søker anerkjennelse, støtte og «partnerskap» – selve mantraet i Ny urban agenda og sentralt tema på WUF 10 – med frivillige organisasjoner og lokale myndigheter. Likeverdigheten i samarbeidet blir ofte en utfordring.

For Habitat Norge bør det bli en oppgave å bidra til bygging av forbindelseslinjer mellom disse grasrotbevegelsene og norsk frivillighet.  Rettighetene deres må defineres, tydelig-gjøres og omsettes i formelle krav slik WIEGO prøver på. En godt forberedt egen Oslo konferanse eller et framtidig Oslo WUF i 2024 kan bidra til å samle aktører på en felles plattform. Et lite bidrag til at jordens fordømte ikke blir så fordømte. 

Morsomst på WUF X
Det var «Sound Diplomacy’s» presentasjonen av «The Music Cities Manual». Utgangspunktet er at musikk er vårt eneste universelle språk. Den er infrastruktur som gjør byene mer levende og rikere. Den skaper arbeidsplasser og inntekt. Musikk fremmer sosial inklusjon. Den er over alt og bør brukes mer systematisk for utvikling.

Sjøl snakket jeg på samme event om de undertryktes, urbane teater med utgangspunkt i egne arbeidserfaringer fra Bangladesh. Ikke fullt så morsomt – ganske trist egentlig – men likefult viktig for sårbar, «trafficked» ungdom som  drar nytte av teaterformens terapeutiske virkninger.

Ses vi på WUF i Oslo i 2024?    

Erik Berg