Norsk utenriks- og utviklingspolitikk neglisjerer byenes muligheter og begrensninger. Men slaget om bærekraftig utvikling står faktisk i byer.

Published in: www.nytid.no // By: Erik Berg // November 17, 2016 /

I 2014 utkonkurrerte 100 urbane regioner egne stater med hensyn til vekst, inntekt og sysselsetting. I dag skjer 90 prosent av alle investeringer, telefonsamtaler og nettrafikk i byer. I fremtiden, mener mange, blir det byene og ikke nasjonalstatene som vil avgjøre utviklingen og stabiliteten lokalt, nasjonalt og globalt. Aspekter som befolkningstetthet og næringsvirksomhet kan bli kimer til større sosial likhet, økt økonomisk bærekraft og grønn vekst. I et slikt perspektiv vokser ikke byene fort nok, ifølge forskere i Pengefondet (IMF). Men mange byer vokser ikke i det hele tatt.

Dette er utfordringene FNs tredje konferanse om bosetting og bærekraftig byutvikling drøfter i Quito på Ecuador i midten av oktober. Den norske delegasjonen ledes av statssekretærer fra Utenriks- og Kommunaldepartementet. Når statens makt reduseres og vi ifølge forskere som Henrik Thune og Leiv Lunde globalt beveger oss mot et «statsløst» samfunn, må vi spørre: Baseres utviklingen av norsk utenrikspolitikk seg på et utdatert verdensbilde? Også fordi vanlige mennesker som følge av de siste tiårenes globaliserings- og demokratiseringsprosesser primært vender seg til lokale myndigheter og ikke til staten for råd og hjelp – ofte gjennom lokale bevegelser og organisasjoner med nasjonale og internasjonale forgreninger, som tiltar seg makt nedenfra. Byenes vekst i befolkning og makt tvinger frem nye styresettmekanismer der samspillet mellom privat sektor og sivilt samfunn styrkes, og lokal «underkastelse» til nasjonale myndigheter svekkes.

Neglisjert. De siste 50 årene er antall nasjonalstater fordoblet til 193. Samtidig har antallet byer med over 100 000 innbyggere økt ti ganger – til over 4000. Når verdens befolkning i økende grad er bosatt i byer i det globale sør – 90 prosent av dette hundreårets befolkningsvekst skjer her – får det konsekvenser for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Byer blir i større grad egne sosiale, økonomiske og politiske aktører som påvirker, men også er avhengige av regionale og globale omland. Følgelig må utviklingspolitikere og -aktører velge tilnærminger som integrerer urbane perspektiver i arbeidet sitt. Kunnskap om urbaniseringens funksjoner blir premiss for å gjøre de riktige tingene riktig.

I norsk utenriks- og utviklingspolitikk er byenes muligheter og begrensninger totalt neglisjert. Stortingets utenrikskomité har aldri drøftet implikasjonene av den globale megatrenden urbaniseringen er. Det er perspektivløst også fordi utfordringene verdens byer – inkludert de norske – står overfor, er rimelig identiske. I et foredrag for samfunnsplanleggingsgruppen Civitas i juni presenterte utenriksminister Børge Brende Regjeringens utviklingspolitiske prioriteringer. Urbane utfordringer er helt utelatt. Dette altså i en kontekst der FN i fjor vedtok 17 bærekraftmål (SDG) med et eget for byer. Hva vektlegger så Brende?

Handel for utvikling. «Vi skal ikke sende passiv bistand – vi skal levere aktive investeringer,» sier Brende. Spørsmålet blir, gitt den globale konkurransen: Hvor da? Før 2050 vil byenes befolkning i Afrika, Asia og Latin-Amerika øke fra to til fem milliarder. I Afrika alene tredobles antall innbyggere. Utfordringen blir å bygge nye og oppgradere gamle samfunn med boliger, vann, sanitet, elektrisitet, skoler, helsestasjoner, veier og jernbane. Investeringsbehovet blir enormt særlig i mellomstore byer; 60 prosent av bygningsmassen som vil være nødvendig i 2030, er ennå ikke oppført. Samtidig bidrar den voksende middelklassens forbruk til økte miljøproblemer og behov for ny kunnskap og teknologi – som Norge har.

Økonomiske interesser tar større roller i byplanlegging og -utvikling. Fattigdommen vokser eksponensielt. Det betyr behov for nye mekanismer som kan generere inntekter og tilrettelegge for mer direkte samarbeid med utenlandske givere og investorer. Norge trenger et urbant diplomati som kan fremme norsk eksport i videste forstand til byer og de økonomiske aktørene her. Men de nylige stortingsmeldingene om handel og næringsutvikling i sør ser ikke disse mulighetene. Også norske kommuner og ordførere kan gjennom sine bilaterale og multilaterale nettverk bidra til slikt fremming.

Fred og forsoning en forutsetning. «Å hindre krig fra å bryte ut er viktig også i et utviklingsperspektiv,» mener Brende. Når 70 prosent av dagens konflikter og kriger utspilles i byer, blir spørsmålet: Hvor er det urbane perspektivet til Norge og de internasjonale og nasjonale humanitære organisasjonene vi støtter? Hvordan forbereder man seg effektivt til å møte slike kriser? Vi vet hvor de utspiller seg, og vi vet hvor de vil komme. Aleppo, Gaza, Bagdad og Mogadishu er bare noen eksempler. Hvordan bygge opp igjen tryggere og bedre byer for kvinner og barn? Koblingen urbanisering og klimaendring med konflikt og fortrengning som følge har skapt fundamentale skifter i karakteren, omfanget og virkningene av humanitære kriser. Mange utvikler seg på landsbygda. Men ofrene samles ikke kun i fjerntliggende leire. De søker til byene og må integreres.

Norge trenger et urbant diplomati.

Skjebnefellesskap. «Migrasjonskrisen skaper bølger i Europa og globalt,» fremhever Brende. Den største migrasjonsbølgen strekker seg ikke fra Syria til Europa, men fra landsbygda til byene i Afrika og Asia. Årlig flytter ifølge FNs bosettingsprogram (UN Habitat) 60 millioner mennesker til byer. Mange samles i nærområder til konflikter. Størst er veksten i Libanon og Irak. Miseren i byene de flytter til, gjør dem til katapulter for senere flytting til byer i Vest-Europa og Nord-Amerika. Skal mønsteret brytes, må håp skapes om en bedre fremtid. Særlig små og mellomstore byer kan «demme opp» og tilby langsiktig bosetting og arbeid. Integrert byutvikling må til. Sårbare byer er på kort sikt en større utfordring enn sårbare stater.

Klimatrusler svekker livsgrunnlaget for allerede pressede befolkningsgrupper i fattige land, mener Brende. Når årsakene til klimautslipp ligger i byer, er det her tiltak for reduksjon og tilpasning må settes inn. 70 prosent av energiforbruk og CO2-utslipp i verden skjer urbant. De større byene i Asia, Afrika og Latin-Amerika blir nå miljøbomber som sprenger alle grenser: i atmosfæren, verdenshavene og på landjorden. Løsninger og ressurser finnes, men må stilles til disposisjon også for bymyndigheter og lokale sivilsamfunnsorganisasjoner. FNs grønne klimafond gjør ikke det. Det innrettes mot store statlige og regionale aktører. Byers egen utveksling av teknologi og kompetanse blir sentral. Som Brende sier: «Paris-avtalen binder oss opp i et skjebnefellesskap med utviklingsland i arbeidet for felles løsninger.» Ja, og la oss konkretisere og utvikle det gjennom by-til -by-samarbeid. Hvor er Kommunenes Sentralforbund?

Kampen mot korrupsjon. Urban landspekulasjon og offentlig korrupsjon er sentralt i internasjonal kriminalitet. Årlig blir to millioner mennesker hjemløse fordi myndigheter raserer områder hvor de har bodd i tiår etter tiår. Blant verstingene er Den internasjonale fotballføderasjonen, Den internasjonale olympiske komité og Samveldelekene. «Utkastelser» drives frem i forbindelse med infrastruktur- og anleggsutvikling. OL i Rio de Janeiro ble ikke de «inkluderende» lekene. De ble tvert imot de ekskluderende lekene, med hundrevis av drepte svarte ungdommer som ofre i «ryddeprosessene» i favelaene. Etter finanskrisen i 2008 har Afrika blitt internasjonale eiendomsspekulanters «last frontier». Til olje- og mineralrike land låner Kina, Russland og vestlige investorer enorme beløp til bygging av «fantasibyer» eller «verdensbyer», modellert etter Dubai og Singapore. En voksende middelklasse har knapt råd til å bo her, og må subsidieres som i Den demokratiske republikken Kongo.

Solheim viser vei. Erik Solheim er ny leder for FNs miljøprogram. Som én av fem prioriteringer har han valgt miljøutfordringene i store og middelstore byer. Han fremhever kampen mot forurensning av mennesker, land, luft og vann. Det kan dog hevdes at det er for mye fokus på dramatikken i megabyene, og at ingen tar ansvar for migranter som må slå seg ned utenfor bygrensene uten adgang til kommunale tjenester og demokratiske rettigheter. I India økte bybefolkningen med 32 prosent i perioden 2001–2011. Men 90 prosent av de nye bosettingene anerkjennes ikke som byer. Dette er utfordringer Brende – som har vært en dyktig leder av FNs kommisjon for bærekraftig utvikling (CSD) og arbeid med bosetting, vann og sanitær (2001–2004) – faktisk vet noe om.

Målrettede tiltak. Byer og lokale myndigheter må med. Når urban, fattigdomsrettet bistand krymper, og flere land – også Norge – kutter støtte til FNs bosettingsprogram og andre aktører, blir Solheims prioritering viktig. Men som han hevdet som miljø- og utviklingsminister: Det dreier seg ikke primært om bistand. Ledig kapital finnes. Utfordringen er å forme politiske og økonomiske virkemidler som bidrar til at urbanisering får positive konsekvenser for alle. Det blir sentralt at bærekraftmålene, Paris-vedtakene om klima og New Urban Agenda gjennomføres intregrert, ikke atskilt. Byer og lokale myndigheter, globalt sivilsamfunn og privat næringsliv må gis plass ved FN-forhandlingene. Som «World Development Report» (2009) påpekte: «Vi må fremme institusjoner som forener, infrastruktur som forbinder og tiltak som målretter.» Institusjonene og infrastrukturen ligger i utgangspunktet i byer. Og fattigdommen urbaniseres.

Berg leder Habitat Norge og har tidligere arbeidet i 35 år i UD og NORAD med utviklingspolitikk og bistand. Artikkelen står for Bergs egen regning.