Av Ivar Winther

Byer utgjør ca. 2,8% av jordens overflate, og verdens befolkning flytter inn i byene. Rundt forrige århundreskifte levde om lag 180 millioner i byer. 1950 fantes det 2,3 milliarder, hvorav 500 millioner bodde i byer. I 2007 var det for første gang et flertall av byboere i verden. Av 6,7 milliarder mennesker, bodde over halvparten av oss i byer. Denne tendensen fortsetter. Det anslås at 75% av verdens befolkning, totalt 9,2 milliarder, vil bo i byer i 2050.

Man ser også en klar tendens til at de byene som er i sterkest vekst, er i utviklingsland. Forskjellen mellom fattige og rike land har økt dramatisk de siste 30 årene, men samtidig ser man en tendens til stadig økende klasseskiller og større sosial ulikhet innenfor byer. Velstående nabolag ligger rett ved siden av slumområder. I 2007 ble det anslått at om lag en tredel av verdens urbane befolkning levde under svært usikre omstendigheter, gjerne i slum og annen uformell bosetting.

Parallelt med dette foregår en urbanisering av væpnede konflikter. Krigen er i ferd med å flytte inn i byen. Krigføring, som alt annet, urbaniseres. Det finnes en etablert forestilling om at motstandsgrupper holder seg ute på landet, mens makten er inne i byene. Det finnes utallige eksempler på dette fra Sør- og Mellom-Amerika, Afrika og Asia. Dette bildet er i ferd med å endre seg, ikke minst med krigen mot terror. Mange av vår tids væpnede konflikter kjennetegnes av at de er asymmetriske, at de er langvarige og at de har en lav intensitet. De bare fortsetter. Motstands- og geriljagrupper møter ikke lenger sine overmektige fiender til kamp ute i rurale områder, de har trukket inn i byene der de er vanskelige å identifisere. Der militære grupper tidligere gjemte seg i ulendt terreng for beskyttelse, er de nå blitt anonyme i bymiljøet der de blander seg med sivilbefolkning. Det blir stadig vanskeligere å gjøre distinksjonen mellom sivil og militær. I en konflikt der den ene parten går i sivile klær og bor i vanlige boliger i byer, vil den andre parten oppfatte hele byen som en trussel. Dette ser man klare tendenser på i den pågående konflikten i Syria. I en viss forstand kan man si at byer ikke bare er åstedet, men også selve mediet for krig.

Et logisk skritt for angriperen blir dermed å gå til angrep på selve byen. Under bombeangrepene mot Irak i 1991 omkom om lag 3 000 sivile av eksplosjonene. Angrepene var imidlertid ikke først og fremst rettet mot sivile. De var rettet mot det elektriske systemet. Ved å ramme selve infrastrukturen, rammer man også sivilbefolkningen over tid. Det anslås at ca. 100 000 sivile irakere døde av tyfus, gastroenteritt og kolera som en direkte følge av at el-drevne vannrensingssystemer, kloakksystemer, o.a. ikke lenger virket. Det er viktig å ta inn over seg at dette er planlagte strategier. Det finnes adskillig militær teori på dette området. Ett eksempel er John Wardens Five-Ring Model, som illustrerer hva US Air Force oppfatter som de mest effektive mål i prioritert rekkefølge: Lederskap, infrastruktur, energi, mat og vann, befolkning og til slutt væpnede styrker. Denne type angrep er dessuten langt mindre spektakulære enn direkte angrep på mennesker. Man unngår dermed negativ mediadekning. Det er mer effektivt å angripe strukturer enn soldater og på samme tid mindre upopulært.

Et angrep på infrastrukturen i en by er samtidig et angrep på selve moderniteten. Uttrykket «å bombe dem tilbake til steinalderen» stammer egentlig fra en humorist, men det ble berømt gjennom den amerikanske generalen Curtis LeMay. Han mente at USA burde bombe Vietnam tilbake til steinalderen ved å ødelegge fabrikker, havner og broer, helt til det ikke lenger finnes noe menneskeskapt igjen i Nord-Vietnam. Dette utsagnet innebærer mer enn flåsete retorikk. Det er en nær sammenheng mellom ideen om utviklede land og deres modernitet. I krig søker man aktivt å reversere utviklingen, og dermed moderniteten. Walt Rostow, en sentral amerikansk økonom og rådgiver for John F. Kennedy og Lyndon B Johnson, beskriver i The Stages of Economic Growth de nødvendige stadiene av modernitet som trengs for å gå fra tradisjonelle samfunn over til en «age of mass consumption». Man bomber land tilbake til tidligere stadier av økonomisk utvikling. Så lenge man ser på modernisering som en enhetlig enveis-prosess, ser man samtidig på utviklingsland som avvikende og patologiske. Denne måten å angripe modernitet på er stadig en viktig faktor med hensyn til systematisk bombing i blant annet Irak og Afghanistan. Og uansett hva motivasjonen måtte være, er konsekvensene av bombing langvarige, og de griper dypt inn i urbane strukturer og boligområder, enten det er et NATO-angrep eller syriske myndigheter som angriper sine egne byer.

Vi ser et bilde der konflikter i tiltagende grad utspiller seg i byer. Mange byer er blitt som evigvarende sikkerhetssoner med sporadiske kamphandlinger. Det har utviklet seg metoder med stadig mer overvåkning og kontrollpunkter, der skillet mellom sivil og militær blir stadig mer utvisket. Mange av sikkerhetsstrukturene som blir benyttet i disse krigene er på full fart inn i vestlige byer. Mange har hørt om Foucaults pendel, etter fysikeren Jean Bernard Léon Foucault, som synliggjør jordas rotasjon rundt sin egen akse. Mindre kjent er den såkalte Foucaults boomerang, etter den franske filosofen Michel Foucault. Han beskriver at metoder for kontroll og maktbruk i de tidligere koloniene etter noen tid ble tatt i bruk også i vestlige land. Denne mekanismen foregår i en stor skala. Samfunnet tørster etter mer beredskap og sikkerhet. Metodene er utviklet i konfliktsoner i fattige land. Ett eksempel er det enorme militære nærværet under OL i London. Et annet er når amerikanske militære omtaler New Orleans som et «Baghdad on the Bayou» etter orkanen Katrina. Det er verdt å merke seg at mange av disse sikkerhetsstrategiene som utvikles i periferien, før eller senere finner veien hjem.

Hvordan påvirker disse langvarige, urbane konfliktene folks bevegelsesfrihet, tilgang til arbeid og opplevelse av trygghet? Hvordan innvirker krig i by på sivilbefolkning, deres levevilkår. Hva er langtidsvirkningene? Byer endrer seg som følge av krig.

Å kunne respondere på disse endringene forutsetter å forstå hvilke dynamikker som foregår når byer angripes. Det er en sterk sammenheng mellom fattigdom, levevilkår og utvikling på den ene side og krig og konflikt på den andre. Disse spørsmålene krever en grundig og flerfaglig forståelse, og ikke minst adresseres i norsk utviklingspolitikk og bistandsagenda. Habitat Norge ønsker å sette søkelys på denne tematikken i konferansen «The Urban Battleground – Effects of conflict and warfare in cities». Konferansen finner sted på Litteraturhuset i Oslo, 1. oktober.