Erik Berg, Styreleder i Habitat Norge
Foredrag på Internasjonalt seminar under Urban oktober i Tromsø, 10.10.2019 

–

Den moderne versjonen av begrepet «bærekraftig utvikling» stammer fra Brundtland kommisjonens rapport (1987). Det dreier det seg om en utvikling hvor nålevende generasjoner dekker sine behov uten at framtidens generasjoner får forringet sin behovs-dekning. 

Ifølge Brundtland dreier det seg om tre typer bære -kraft: økonomisk, økologisk og sosial. Kultur er også en viktig bærekraftdimensjon som vektlegges mer og mer i utviklingsdebatten.  Vi snakker også om institusjonell bærekraft og flere andre former for bærekraft.

«Equity» eller «equality»
Gordon Conway (tidl. Professor ved Imperial college, Oxford) summer de tre bærekraftdimensjonen opp i en triptyp – de tre e’ene: «ecology, economy og equity». «Equity» begrepet er sentral i Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets retorikk. FN mener imidlertid motsetning til det Verdensbanken og Det internasjonale penge-fondet framhever at det ikke nok med «equity». Dvs. «likhet i muligheter» og at «alle er sin egen lykkes smed». FN understreker betydningen av større likhet i inntekter, tjenester og ressurser. Altså: «equality» i stedet for «equity».

Brundtland så bærekraftig utvikling primært i et globalt perspektiv. Andre, som Conway, har påpekt at en forutsetning for global bærekraftig utvikling er bærekraft på alle nivå: individ-, hushold-, lokalt-, regionalt, nasjonalt og globalt. «Resilience» (motstandskraft) er en viktig bærekraftegenskap for Conway. Han introduserte også «rural livelihood» –  tilnærmingen (capability, resilience and sustainability) . 

Begrepet «bærekraftig utvikling» gir tydeligere enn begrepet «grønn utvikling» retning for hva slags utvikling vi trenger globalt, nasjonalt og lokalt.  Det grønne skiftet, eller «grønn utvikling», er også et mangefasettert begrep. Hvert politisk  parti i Norge har minst en definisjon eller tilnærming. Mange mener det dreier seg primært om å koble klima-, miljøutfordringer og økonomi. Man glemmer det sosiale fordelings-perspektivet. En interessant indikator i så måte er at frivillige organisasjoner som arbeider med økologiske og økonomiske dimen-joner får mer støtte- og sponsormidler enn de som arbeider med sosiale.

Begrepet «bærekraftig utvikling» gir tydeligere enn begrepet «grønn utvikling» retning for hva slags utvikling vi trenger globalt, nasjonalt og lokalt.  Det grønne skiftet, eller «grønn utvikling», er også et mangefasettert begrep. Hvert politiske parti i Norge har minst en definisjon eller tilnærming. «Grønne utviklere» mener det primært dreier seg om å koble klima-, miljøutfordringer og økonomi. Man glemmer det sosiale fordelingsperspektivet – den sosiale bærekraften.

Fire typer infrastruktur
Mht. infrastruktur vises det ofte til fire typer: økonomisk, sosial, fysisk og organisatorisk/administrativ. Ifølge Brundtland er det særlig to faktorer som påvirker muligheten for bærekraftig utvikling: teknologiutvikling («less is more») og organisering – hvordan menneskelige, økonomiske og økologiske ressurser organiseres for bruk. 

Det kan være vanskelig å trekke grensen mellom teknologi og infrastruktur. Enkelt sagt bidrar teknologi  til å bestemme infrastrukturens funksjoner, utforming og resultater. Ny teknologi endrer disse. Algoritmer innebygget i infrastruktur kan diskriminere og begrense. F.eks. ytringer på facebook og tilgang til private og offentlige tjenester. Spørsmålet fra et sosialt ståsted blir: til fordel for hvem? Vi glemmer ofte det sosiale fordelingsperspektivet.

Sosial bærekraft fremmer likhet
Hva ligger så i begrepet sosial bærekraft? Sosial bærekraft handler om å arbeide for at alle mennesker, inkludert framtidige generasjoner, skal ha lik mulighet til et stabilt, helsefremmende liv, til utdanning, arbeid og en tilværelse uten diskriminering av noen art. Et stabilt og inkluderende arbeidsliv i tråd med FNs menneskerettighetserklæringer er forutsetninger for et trygt liv. Likestilling og balanserte mellom-generasjonelle relasjoner (livssyklus) er sentrale forutsetninger for livskvalitet, mangfold, sosial utjevning, samfunns- og personlig utvikling.  Voksende ulikhet er den største trusselen vi står overfor i dag – også i Norge – fordi den skaper økt fattigdom.

Når bærekraft drøftes i konteksten klima og miljø engasjerer vi naturvitenskap, realfag, teknologi ofte innenfor industriens rammer. Anerkjenner vi at bærekraft også handler om sosiale mål, må vi inkludere alle som arbeider med mennesker, med sosiale, samfunnsmessige løsninger. De som arbeider med sult, fattigdom, utdanning, sikkerhet osv. Når Norge hevder seg som ett av verdens beste land å leve i er det gjennom gode resultater på indikatorer som tillit – i f.eks. i form av trepartssamarbeid – små forskjeller, fordeling og godt styresett. 

De forente nasjoners rolle
FN er del av det vi kan kalle en global administrativ/ organisatorisk infrastruktur. En av FNs viktigste roller er å fremme sosial bærekraft, ref. Bærekraftmålene fra 2015.  

De har et universelt perspektiv i motsetning til Tusenårsmålene som fokuserte på Det globale sør. De førstnevnte gjelder også for oss i NORD. Målene skal realiseres før 2030. Vi er nå på vei inn i handlingstiåret 2020-30. Mål, intensjoner og planer skal gjennomføres.  

FNs universelle medlemskap gir global legitimitet. Sammen med et universelt mandat og rettighets-baserte tilnærminger er FN godt egnet til å ta debatten om rettferdig fordeling. FN har en sentral rolle i å utvikle internasjonale normer og standarder og i å bistå 192 medlemsland med å ta disse i bruk.  FN er viktig mht. å mobilisere økonomiske ressurser for utvikling. Men det dreier seg om langt mer enn vestlig bistand. Langt viktigere er landenes egen ressursmobilisering. Jeg vil i den forbindelse peke på ett viktig forhold:

Nye ressurser må til
For å nå FNs bærekraftmål må det skaffes til veie nye økonomiske ressurser. En viktig mulighet er å iverksette globale tiltak som stanser den enorme, ulovlige kapitalflyten og de mange skatteunndragelsene som rammer utviklingsland. Det er mer enn noen gang nødvendig å regulere verdens økonomiske infrastruktur for å styrke den sosiale. 

En nylig rapport fra britiske «Christian Aid» foreslår å  etablere et FN organ for felles internasjonale skatte-regler, ikke bare basert på hva som er ulovlig, men også på det som er umoralsk. Ulovlig kapitalflyt og skatteunndragelser koster utviklingsland årlig nær 3700 milliarder kroner. Det tilsvarer tre norske statsbudsjett. 

«Kaputt» infrastruktur
Den globale økonomiske infrastrukturen som skattesystemer er del av, er kaputt. Investeringer i eiendom f.eks. er siden finanskrisen i 2008 blitt særlig lukrativt. Ref. filmen PUSH og selskapet Blackstone. Det er dypt urettferdig når vi vet at ulovlig profitt kunne finansiert helsetilbud, skoler, veier, havner, energi-forsyning m.m. Det går utover millioner av mennesker som ikke får de offentlige tjenestene de har rett på. Sosiologen Saskia Sassen snakker om at etter den globale finanskrisen i 2008, som var en boligkrise, har vår neo-liberale verden gått inn i en ny fase. Hun snakker om en «all you can eat mentality – privatizing gains and socializing losses».

Skatteparadisene «svelger» unna mye penger som multinasjonale selskaper ønsker å beholde. Følgelig, som «Christian Aid» og utviklingsminister Ulstein, har påpekt blir det nødvendig å bygge ut en ny global, økonomisk infrastruktur for skatt for å styrke en sosial infrastruktur som kan fordele. Vi trenger bl.a. offentlige, internasjonale registre som viser hvem som eier eiendoms- og teknologiselskapene. I FN er det medlemslandene som bestemmer, makta rår og USA er sterkt kritisk til slike mekanismer.

Det digitale skillet påvirker sosial bærekraft
Det digitale skillet går mellom stater i nord og sør, samfunnsklasser, kvinner og menn, gamle og unge, samfunn som er tilknyttet den globale infrastrukturen som cyberspace (verdensveven) utgjør og de som ikke er det.  

Det pågår en digital omforming av den globale økonomien.  For ti år siden var 1 av de 10 mest verdifulle selskapene i verden teknologi-selskap. Nå driver 6 av 10 med teknologi. Mange av dem har vokst seg store på elektronisk handel. 80 prosent av e -handelen i verden er konsentrert i seks vestlige land.

Samtidig, et annet sted
På Det afrikanske kontinentet har 16% av befolkningen i dag internettdekning. Sør Afrika har flest brukere med en dekningsgrad på 54%. I 15 land bruker under 10% av befolkningen internett. Under en prosent av e-handelen i verden foregår i Afrika. Halvparten av alle mennesker uten elektrisitet bor i Afrika sør for Sahara. 

Internett-tilkobling – «connectivity» – er avgjørende viktig. Med tilkobling kan vi skape en ny virkelighet for utdannings-institusjoner med dårlig utstyrte bibliotek, manglende lærekrefter og lite undervisningsmateriale. WHO understreker at for å stille diagnoser og finne rett medisinering er medisinske databaser og kontakt med ressurspersoner av uvurderlig betydning. Særlig for helsearbeid i områder som mangler kvalifisert personell og medisinsk litteratur. En mobiltelefon kan brukes av småbønder til å sjekke prisene på lokale markeder. De har også vist seg viktige for grasrotorganisasjoner i slumområder. Til planlegging, såkalte «mapping and enumeration» tiltak. Det samles inn data som brukes i forhandlinger med lokale myndigheter. Gater får navn, folk registreres, hushold utstyres med adresser som kan bli grunnlag for skjøte og dokumentasjon på eier-skap. Byer verden over mangler disaggregerte data for planleggingsformål.  Slumorganisasjoner produserer dem i økende grad bl.a. for Verdensbankens statistikk arbeid. 

Eierskap til data avgjør
Men det dreier seg om mer enn tilgang til internett. Det som skjer er i dag er en digital omforming av den globale økonomien hvor data blir forutsetning for automatisering og kunstig intelligens. Viktigst av alt er eierskap til data. Verdens ledende IT nasjoner på vegne av sine selskaper krever forbud mot toll på internetthandel, de vil ikke ha lover som beskytter nasjonal IT industri, de ønsker fri flyt av data, forbud mot krav om lokal serverkapasitet og samarbeid med lokale bedrifter, forbud mot krav om teknologi-overføringer og forbud mot plikt til kommunikasjons-nettverk i rurale strøk. Norge står på barrikadene for disse kravene. For å gjøre verdens nasjoner til leilendinger av Google, Facebook, Amazon og Apple. Å fjerne muligheten til å styre teknologisk utvikling og dataoverføringer gjør at land mister både økonomiske muligheter og politisk og økonomisk styrke. Forhandlinger pågår nå i Verdens handelsorganisasjon hvor Kina står opp som den fremste motstanderen av «fri flyt». Utfordringen blir hvordan dreie den økonomiske og fysiske infrastrukturen som verdensveven utgjør til å fremme sosial bærekraft.

Fysisk infrastruktur versus sosial
Dersom vi ser bort fra telekommunikasjon har den fysiske infrastruktursektoren de siste tiårene i begrenset grad vært berørt av den teknologiske revolusjonen. Det er først nå at dette skjer. Raskt og disruptivt endres måten vi har planlagt, designet og bygget infrastruktur på. 

Det finnes eksempler på positiv endring. Ett er solenergi. Den redefinerer måten vi produserer energi på og endrer sentraliserte distribusjonsmodeller i form av kabler og master. Fordelingsnettene blir i økende grad lokale, desent -rale og mindre. Å produsere solenergi på hushold og lokalnivå blir billigere. Det vil revolusjonere livene til folk i områder som i dag ikke er «connected».  

Solenergi er i ferd med å bli energiformen for folk flest.  En elektrisk pære eller strømuttak kan sikre mulighet til å lese lekser, lade mobiltelefoner, drive enkel små-produksjon og salg hjemmefra. Mens gatelys vil gjøre det trygt for kvinner og jenter å gå på toalett etter mørkets frambrudd.   

Sikkerhet
Den globale infrastrukturen – enten vi snakker om datateknologi, telekommunikasjon eller distribusjon av energi – har i dag en felles global utfordring: sikkerhet. Gitt størrelsen og hyppigheten av fysiske angrep, naturkatastrofer og cyberangrep på kritisk infrastruktur både i private og offentlige rom, er det akutt behov for å redusere sårbarhet gjennom økte sikkerhetstiltak og beskytte innbyggere og brukere. Utfordringene vokser i takt med en økende sammen-kobling av infrastruktursystemer.  Angrepene på to oljeterminalene i Saudi Arabia førte umiddelbart til økte priser, redusert kjøpekraft for fattige land og innbyggere.

Global, sosial bærekraft trues fra flere hold. Risikoene i det globale landskapet endrer seg. Usikkerheten øker over alt. I uventede valgresultater og politisk omveltning, i økt proteksjonisme og disruptiv teknologisk nyskapning. Uforutsigbar og usikkerhet er blitt den nye normalen. Interessant nok er det de store vekst og utviklingsmarkedene som benytter usikkerheten i sine spill. Kinas geografiske ekspansjon er for vestlig land den store usikkerhetsfaktoren og trusselen. Ref. «One Belt. One road» – prosjektet

Konklusjon
Vi lever i en verden hvor makt beveger seg bortover. Fra vest mot øst. Mot India og Kina. Samtidig beveger makten seg også nedover. Den desentraliseres. Fra nasjonale statlig nivå til regionale og lokale. Ned til en mengde politiske grupper, nettverk og sosial bevegelser som eksisterer utenfor og nedenfor internasjonalt diplomati og staters politikk. Ser vi framveksten av en ny «statsløs» politikk? 

Staters evne til å kontrollere og styre blir utfordret. Spørsmålet som utvikler seg blir: hvordan styre når staten ikke lenger er en suveren aktør?

Pga. globalisering, nyliberalisme, flerparti systemer og større frihet til å organisere seg har det de siste tiårene vokst fram et stort antall lokale organisasjoner, beveg-elser og grupper i slumområder, på gate og nabolags-nivå. Det som har skjedd i byer i Nord Afrika, Midt Østen, Tyrkia, Brasil, Hong Kong, Frankrike og Spania viser at disse, særlig urbane aktørene, er blitt sterke nok til å ha virkning på både nasjonal og internasjonal politikk og praksis. Makten vil bli eid av flere aktører og antall tyngdepunkt vil øke, særlig i byene hvor den nye globale middelklassen lever.  De organiserer seg også på globalt nivå og er viktige aktører for fremme av sosial bærekraftig utvikling.

De som også organiserer seg i de store byene er arbeidsledig, ofte høyt utdannet ungdom. Mafia og terrororganisasjoner er de siste tiårene blitt nye, globale strukturer. Pentagons store mareritt er et sett med urbane geriljabevegelser i byer verden over.

Globale, sosiale bærekraftutfordringer er også knyttet til helse – epidemier som SARS og Ebola. De er ofte knyttet til økende luftforurensning og forsøpling av hav, land og atmosfære. Migrasjons- og flyktningstrømmer mellom verdensdeler er også blitt globale bærekraftutfordringer.