Foran et viktig Styremøte i FNs Bosettingsprogram (UN Habitat), ved verdensorganisasjonens minste program med de største utfordringene: urbaniseringen av fattigdommen – leses det sakspapirer og  skrives resolusjoner. Det har skjedd noe med disse FN møtene de siste 10 årene. Dokumentene er ikke så mange og ikke så lange. Resolusjonsforslagene «florerer» heller ikke. Eksekutivdirektørens (ED) årsrapport er et særlig viktig utgangspunkt for forhandlingene. Den er blitt informativ, konkret og resultatbasert.

 

 

 

Erik Berg
Chariman, Habitat Norway

FNs største folkelige arrangement – «ever». ED Clos har grunn til å være stolt av sin innsats. I 2016 gjennomførte han med sine kolleger FNs største folkelige arrangement Habitat III i Quito med mer enn 35000 deltakere. Basert på omfattende forberedelsesmøter verden over: lokalt, nasjonalt og regionalt ble de urbane utfordringene løftet. Med et utall sivilsamfunnsorganisasjoner og lokale myndighetsaktører som viktige bidragsytere. Det blir derfor et paradoks at når den vedtatte «Nye urbane agendaen» skal følges opp, finnes plutselig ikke økonomiske ressurser.  G 77 og landene i det globale nord blir ikke enig om en ny og mer effektiv styreform.  Og når Tyskland, UK, USA og Kanada med Norge og Sverige på slep ikke får det som de vil, kuttes det massivt i støtten.

 

Foran det viktigste styremøte i UN Habitats historie.

UN Habitat er et Program hvor Norge de siste 20 årene har satt store spor. Etter sammenbruddet i 1996 bidro vi vesentlig til reorganisering med penger og faglig kompetanse. Gjennom ramme- og prosjektavtaler ble vi snart både den største giveren og en av de viktigste premissleverandørene. Innovative innsatser ble initiert i forhold til urban ungdom – «One Stop Youth Centres – med partnere som Oslo kommunes Ungdomssenter. Likestillingsutfordringene  ble søkt «mainstreamed» i  virksomheten. Resultatrapportering introdusert og gjennomført. Innsatser knyttet til byer, klima, land- og eiendomsspørsmål  ble lansert av Norge ofte i samarbeid med Sverige. «Flagship reports» knyttet til byutviklingen i Afrika, Asia, Latin Amerika og Europa ble finansiert med ny kunnskap om ulikhet og fattigdom i byer og regioner verden over. EDs årsrapport reflekterer at i et lite Program som UN Habitat har det vært mulig for et lite land som Norge å sette spor.

All utvikling skjer lokalt. Når ¾ av verdens BNP skapes i byer er det viktig å forstå at de urbane muligheter og begrensninger blir avgjørende for sysselsetting og velferd. Når 70% av all energibruk og klimautslipp skjer urbant er det her tilpasning og mitigasjon må finne sted. Når nesten alle kriger og konflikter utspiller seg i byområder er det urbant at det både må både forebygges, forsones og bli «buildt back better».

Leave everyone behind? Gitt den pågående urbane befolkningseksplosjonen verden over bidrar  regjeringen gjennom sitt politikerfravær på dette styremøtet til å «leave everyone behind». Brobyggerfunksjonen Norge har spilt mellom utviklings- og industriland i UN Habitat ligger i grus i en situasjon hvor den er viktigere enn noen gang. Når skal Utenriks- og Kommunal og moderniseringsdepartementet igjen ta den globale megatrenden som urbanisering representerer på alvor? Styremøtet burde vært et viktig utstillingsvindu for norsk kunnskap, kompetanse og erfaringer. Det blir det ikke. I en situasjon hvor viktige vedtak vil bli fattet om hvem som skal ha ansvaret for oppfølging av SDG bymålet (11) og om UN Habitats framtid er dette sterkt beklagelig.

Erik Berg

Artikkelen står for forfatterens egen reging