For å kommunisere om byutvikling i Sør må du kunne mer enn å snakke om arkitektoniske eller sosiale problemstillinger.
Published in: www.arkiteknytt.no // Ida Zeline Lien // May 2nd, 2017
KABUL, Afghanistan/NAIROBI, KENYA Det snakkes i dag varmt om en tverrfaglig tilnærming til byplanlegging, der samfunnsviten- skap og arkitekturkunnskap kobles sammen for å skape bedre byer. Dette skjer i Norge så vel som i utlandet – også i byer i Sør, hvor både de demografiske, sosioøkonomiske og arealplanleggingsmessige utfordringene er store. Skiftet i Sør kan ses i sammenheng med donormiljøenes Whole of Government-tilnærming til eget arbeid. Her har byutvikling kommet på agendaen til f.eks. EU og Verdensbanken og en tverrfaglig, tverrsektoriell og samfunnsvitenskapelig tilnærming til problemstillingene blir sett på som den mest interessante.
Men dette skiftet har ikke like stor forankring hos lokale eller nasjonale myndigheter, eller blant nasjonale profesjonsutøvere, som i stor grad preges av rigide, juridiske rammeverk som klart skiller mellom arkitekter, planleggere og ingeniører – for ikke å snakke om samfunns- vitere. Byutviklingsproblemer i Sør forblir problemer så lenge ikke lokale fagmiljøer, politiske miljøer, private aktører og byråkrati er med på å skape gode løsninger. For å nå disse lokale aktørene er det ikke bare viktig å kunne se by- utvikling fra ulike faglige stå- steder. Det er også essensielt å kunne snakke om byutvikling på ulike språk.
Med en samfunnsvitenskapelig tilnærming til byutvikling i Sør er vi vant til å snakke om byrom, sosiale møteplasser, tilbud og tjenester, infrastruktur og kollektivtilbud ut ifra et fattigdomsperspektiv. De so- sioøkonomiske forskjellene er ofte langt mer presserende og graverende i byer i Sør. I kombinasjon med manglende eller ikke-eksisterende infor- masjon om situasjonen på bak- ken spiller vi derfor på følelser og samvittighet og tar i bruk et humanitært donor-språk som vinkles inn på sårbare grupper i samfunnet. Dette fungerer godt hjemme, og det fungerer i NGO- og donorkretser. Men faktum er at det fungerer dårlig opp imot kapital, forvaltning og en politikerstand som snakker et økonomi- eller informasjonsbasert språk.
Mangelen på samsnakk fører til en splintret byutvikling. Både i Nairobi og i Kabul planlegges og bygges det satellittbyer rundt sentrumsområdene. Disse satellittene oppfattes som trygge investeringer for eliten, den øvre middel- klassen, og industrigiganter som tilfører sårt trengt kapital til landene. Satellittutbygginga fører til umiddelbare finansielle gevinster, men har lav samfunnsøkonomisk verdi fordi det ikke når de mest trengende i samfunnet. Inne i sentrumskjernen holder NGOer og bistandsorganisasjoner på med velmenende slumoppgraderingsprosjekt som gjerne fremstår som sosialt bærekraftige, men aldri har nok tyngde eller størrelse til å føre til bedre byutvikling.
I tilfellet Nairobi ligger områder som Eastlands et sted mellom disse ytterpunktene. Eastlands er på godt og vondt Nairobis Grorud (bare mye større), med store sosiale boligbyggingsprosjekt fra etterkrigstida som sårt trenger oppgradering. Til tross for den tilsyne- latende homogene fattigdommen, kan Eastlands ses på som den faktiske bykjerna i Nairobi, med boligområder, småbutikker og næring, med kulturell variasjon, småskala industri og entreprenørskap. Lokale myndigheter har i lengre tid forsøkt å sette i verk tiltak i området, men uten private investorer eller donormiljøet med på laget blir det vanskelig. Hadde en bare kunnet snakke det samme språket, ville det være enkelt å se at områder som Eastlands, med sine store areal, muligheter for fortetting, utvikling og byliv har et massivt potensial for bærekraftig byutvikling og økonomisk avkastning.
Også i Kabul ser en at de samme forholdene gjør seg gjeldende: Kompleksiteten i sentrums- området gjør det mer fristende for investorer å vurdere pie in the sky-utbygginger i satellitt- by-konsept. Med et sentrumsområde hvor 70 prosent av bygningsmassen er uformell, har både styresmakter og bistandsaktører vanskelig for å gjennomføre vesentlige endringer. Når avstanden (og språkføringen) er stor mellom henholdsvis styresmakter, investorer og bistandsaktører, blir det vanskelig å gjennomføre bærekraftige byutviklingstiltak.
