UN HABITATs STYREMØTE – EN OPPSUMMERING

FN har kontinuerlig vært skyteskive for kritikk. Karakteristikker som byråkratisk og overadministrert, ineffektivt, korrupt uten nødvendig transparens og åpenhet har florert. Utallige reformer er også søkt gjennomført men uten tilstrekkelig resultat.

 

 

 

Erik Berg
Chariman, Habitat Norway

Medlemslandene bestemmer. Etter et tilnærmet resultatløst styremøte siste uke  i UN Habitat (Bosettingsprogrammet) i Nairobi, er det grunn til å minne om at det er medlemslandene – 192 i alt – som bestemmer FN-organisasjonenes strategier, arbeidsprogram, budsjett og politikk. «Mindre er definitivt ikke mer» særlig i en situasjon hvor de større, rike landene tilnærmet har fått frosset UN Habitats driftsbudsjett på 2010 nivå. Storbritannia har f.eks. kuttet sin kjerne-/driftsstøtte fra 1.6 mill. USD i 2010 til null de påfølgende seks årene. Tyskland og USA har holdt seg på 0 mens Norge redusert fra 5,1 mill. til 0,6. Sverige gått fra 2,8 mill. til 0. I en slik situasjon blir gapet mellom utfordringer og ressuser alarmerende. Giverlandene unnskylder seg med at det mangler reformer, effektivitet og resultatoppnåelse. Men hvordan skal disse gjennomføres uten økonomiske ressurser? Når ansatte må sies opp blir det uunngåelig bråk både i kenyanske og internasjonale media.

Det er fullt mulig å stille spørsmålet hvorfor det er små land som Norge som skal bære de administrative byrdene. Særlig når det er USA, UK og Tyskland som henter ut mest fra Programmet i form av stillinger, konsulentoppdrag osv. Stemningen rundt UN Habitat og dets ledelse ble ikke bedre da Kenyas president Uhuru Kenyatta i sitt åpningsinnlegg forlangte eksekutivdirektør Clos’ umiddelbare avgang: forventningene til inntekter er ikke blitt innfridd. Når USA – temmelig grunnløst – hevder at budsjettene ikke er til å stole på og at det mangler logisk sammenheng mellom arbeidsplan og budsjett er den negative tonen i møtet satt.

 

«Strupetaket». At OECD land som USA, Tyskland og UK tar «strupetak» på UN Habitat er ikke nytt. Det har pågått siden 2001 da Habitat med norsk faglig støtte ble løftet fra FN Senter til Program. Det er vanskelig å tolke kvelningsforsøkene som annet enn del av det grunnleggende motsetningsforholdet mellom G 77/ Kina og de industrialiserte, rike OECD – landene. Det er imidlertid vanskelig å «skyte» pianisten – eksekutivdirektør Clos (Spania) – for å være ansvarlig for konflikten om Programmets styresett. Den oppsto vitterlig før hans tid. G 77/Kina ønsker et «universelt» styresett (alle medlemsland i Styret som for UNEP) mens OECD landene vil ha et lite, eksekutivt styre på 36 eller færre – mot 58 i dag. I dette spørsmålet fins ingen vinner. Kompromiss må fines.

Clos har levert. Gitt situasjonen de senere årene har Clos langt på vei levert.  At han muligens sparkes før kontrakten går ut samtidig som nestleder Aisa Kacibyra (Rwanda) slutter i juni, er ingen løsning. Det svekker ytterlige framdriften i arbeidet med Ny urban agenda og initiativene mht. å sette UN Habitat i stand til å arbeide meningsfylt med de enorme urbane utfordringene verden står overfor.

Hovedkonklusjonene til MOPAN–rapporten (De likesinnede lands «Multilateral Organisation Performance Assessment Network») er at Programmet er «fit for purpose» og leverer imponerende resultater, at det vurderes som en effektiv multilateral organisasjon, viser lederskap innen bærekraftig urbanisering med god forståelse for utfordringene og at det oppnår imponerende resultater gjennom sin operasjonelle virksomhet.

«Business as usual». Det er derfor sterkt beklagelig at avgjørende spørsmål knyttet til fornyelse i  Programmets virksomhet, dets finansielle situasjon og oppfølgingen av Ny urban agenda også druknet i støyen fra «drafting committee» for resolusjoner. Her tørnet G77/ Kina sammen med OECD landene i timelange drøftinger om en tekst knyttet til Palestina-Israel konflikten. Unødvendig gitt presedens fra flere tilsvarende resolusjoner. Dette er trolig det mest gjennomforhandlede tema i FN historien.

Bak de store konferansesalene og møterommene har Panelet som skal evaluere UN Habitats framtid møtt både statlige, lokale og frivillige aktører fra næringsliv, sivilsamfunn og akademia. Her ligger  håp. Deres innstilling skal leveres FN i løpet av sommeren og drøftes to dager i Generalforsamlingen i New York ultimo august. Vedtakene herfra tas så opp til endelig behandling og beslutning i Generalforsamlingen i desember.

Også norske utviklings- og utenriks-byråkrater og -politikere må forholde seg til denne diskusjonen. Og stille krav til en framtidig FN – arkitekturs relevans, resultater, effektivitet og virkninger. Også utfra norske og nordiske utfordringer. Brobyggerrollen venter igjen på oss i forhandlinger om viktige finansierings- og organisasjons spørsmål. Det norske sivilsamfunnet bør bidra.

Effektivt? Både FNs miljøprogram (UNEP), UN Habitat og store deler av øvrig FN familie er sterkt preget av fortidas konflikter selv i en verden som er blitt mer global. Det lammer nytenkning og framdrift.

En kan glede seg over er at de normative resultatene Bosettingsprogrammet har levert er gode. På felter som landspørsmål og eiendomsforhold, byer og klima, alternativ energi, transport, boligfinansiering, byers humanitære utfordringer, urbane likestillings og ungdomsspørsmål m.m. Norge bidrar vesentlig til dette.

47 «sideevents» – de fleste på høyt faglig nivå – ble arrangert i løpet av det ukelange styremøtet. Adderes helheten blir svaret dessverre frustrasjon. Og det var kanskje meningen?

 

Erik Berg

Artikkelen står for egen regning