MENINGER: Verden er i endring. Urbaniseringen raser frem og er en av vår tids store transformative trender. Dessverre er dette noe den norske bistands- og utviklingspolitikken ikke tar inn over seg.
Publisert i Bistandsaktuelt 18.10.2018
Over halvparten av verdens befolkning bor i byer, og ifølge FN vil dette tallet stige til 66 prosent i 2050. Byer står for 70 prosent av verdens BNP, slipper ut 70 prosent av klimagassene, produserer 70 prosent av verdens avfall, og forbruker 60 prosent av all energi. Omtrent en milliard mennesker bor i uformelle bosetninger og slummer i byene. Disse menneskene lever i fattigdom og usikkerhet. Klimaendringer og trusler om utkastelser henger over dem som en mørk sky. Det er her den viktigste kampen for utrydding av fattigdom må finne sted.
Måloppnåelsen av 2030-agendaen i urbane områder er helt nødvendig for å sikre bærekraftig utvikling. Dessverre er dette noe den norske bistands- og utviklingspolitikken ikke tar inn over seg. Majoriteten av den økonomiske støtten går fremdeles til rurale områder og prosjekter– i land som i mange tilfeller har 90 prosent av befolkningsveksten i urbane områder.
Mangler penger
Tall fra World Watch Institute viser at kun fire prosent av all statlig bistand fra perioden 1970-2007 gikk til urban utviklingsbistand, og at svært få bilaterale bistandsorganisasjoner hadde noen form for urbane boligprosjekter eller programmer rettet mot byer overhodet. Ifølge Verdensbanken og IMF representerer urbaniseringen en gyllen mulighet for fattigdomsreduksjon og økonomisk og sosial utvikling både i byene og på landsbygda, dersom det håndteres riktig. Imidlertid har man i takt med urbaniseringen i det globale sør sett en økning av andelen fattige i urbane områder. Det norske direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) har ikke en urban strategi for utvikling.
Regjeringens politikk for utvikling etter at 2030-agendaen ble vedtatt i 2015 og New Urban Agenda (NUA) i 2016, viser total mangel på at regjeringen tar innover seg konsekvensen, men også mulighetene, ved den stadig økende urbaniseringen. I stortingsmeldingen som kom i 2017: Felles ansvar for felles fremtid – bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk klarer regjeringen riktignok å anerkjenne at urbanisering skjer i en takt verden ikke har sett før. Utover dette presterer de å ikke drøfte utfordringer og muligheter. De legger heller ikke frem en strategi for hvordan de skal operasjonalisere målene i de nevnte forpliktelsene. De har ingen strategi eller fokus for hvordan norsk utviklingspolitikk skal bidra til fattigdomsbekjempelse og demokratibygging i urbane områder. Samtidig mener de at norsk innenrikspolitikk i stor grad er i tråd med målene som er satt 2030-agendaen og NUA. Altså virker det som regjeringen ikke ønsker å fokusere på urban utvikling i et fattigdomsreduserende, bærekraftig og inkluderende perspektiv over hele fjøla.
Blir ikke nevnt
Dette bekreftes videre i stortingsmeldingen fra 2018 om norsk utviklingspolitikk: Partnerland i utviklingspolitikken. Her klarer de mesterstykket å ikke drøfte urban utvikling i det hele tatt. Bærekraftsmål 11; Bærekraftige byer og samfunn nevnes ikke med ett ord. Det samme gjelder den globale strategien for bærekraftig utvikling; NUA, som forøvrig heller ikke ble omtalt i den forrige meldingen. I denne meldingen vektlegger regjeringen faglig samarbeid gjennom multilaterale kanaler som veldig viktig for Norge og partnerlandene i utviklingspolitikken. Til tross for at over halvparten av verdens befolkning bor i byer, og det er urbane områder som er noen de største driverne for utvikling, så unnlater regjeringen å nevne UN-Habitat som en viktig samarbeidspartner. En organisasjon som har 40 års erfaring med urban utvikling. Imidlertid nevnes 14 andre FN-organisasjoner som relevante av regjeringen. I tillegg har de også kuttet sin økonomiske støtte fra 70 millioner i 2013 til 15 millioner i 2018 til UN-Habitat. Når urbaniseringen står ved porten er Norge sin løsning mindre samarbeid med FNs ledende organisasjon på dette feltet.
Innbyggere i uformelle bosetninger får svært sjelden sin rettssikkerhet ivaretatt. Manglende eiendomsrett og -data gir dem ingen beskyttelse når slummer blir rasert til fordel for oppgraderinger, nye bydeler eller utbygging av infrastruktur. I slummen har man ingen trygghet. Alt kan tilsynelatende være bra den ene dagen, mens neste dag står bulldoserne klare til å legge området flatt. Dette har vi sett skje i blant annet Karachi, Lagos og nylig i Kibera. Folk blir kastet ut eller tvangsflyttet, ofte uten varsel, på en brutal måte som er opprivende for familier og samfunn. Når myndighetene som skal ivareta rettssikkerheten i tillegg sitter i førersetet, hvem skal man da henvende seg til for rettsvern? Det er på tide at man re-etablerer et uavhengig organ som kan overvåke slike utkastelser slik at de ikke forbigår i tilnærmet stillhet og uvitenhet. Vi trenger mer kunnskap og data for å kunne reagere på slike prosesser, for å sikre rettssikkerheten til mennesker som omfattes av dette og ikke minste for å sikre retten til bolig – en av de grunnleggende menneskerettighetene våre.
Bistand forsvinner
Dette skjer ikke bare i slumområder. Utkastelser skjer i Europa også. I Spania har 500 000 mennesker de siste 10 årene blitt urettmessig kastet ut fra sine hjem fordi de ikke klarer å håndtere sine boliglån. Dette utføres for øvrig av banker som SPU har aksjer i. Også i USA er tallet for utkastelser skyhøyt. Heldigvis finnes det noen som tar kampen. Organisasjoner som Orangi Pilot Project, Slum Dwellers International og Plataforma de Afectados por la Hipoteca slåss iherdig mot myndigheter og private aktører som prøver å urettmessige tilegne seg landområder og boliger som ikke tilhører dem. Mange av dem bruker særegen metodikk for å forsvare legitimiteten av de uformelle bosetningene eller forhindre utkastelse. Det er interessant å se hvordan disse organisasjonene har bygget opp kunnskap og metodikk fra nær sagt ingenting, kun med frykten for overmakten som drivkraft. Samtidig er det her man kan forkynne demokratibygging og fattigdomsbekjempelse. Bistandspenger burde komme nedenfra og opp, gjennom grasrotorganisasjoner. Slik det er nå, hvor man distribuerer bistand gjennom store nasjonale kanaler, så forsvinner alt for mye i blant annet korrupsjon, og tilgangen begrenses av politiske motiv.
Er det typisk norsk å tro at man er god? Det kan tilsynelatende virke som det. Så lenge vi gir 1 % av bruttonasjonalinntekt, er alt godt. Samstemthet i norsk politikk er kanskje ikke så viktig? Verden er i endring og urbaniseringen skjer, selv om regjeringen ikke makter å ta dette inn over seg. Det illustreres kanskje best med et bilde av utviklingsminister Nikolai Astrup som står og laster inn kasser med bistandshjelp i et fly. Du vet, slik vi gjorde for 30 år siden. Vi må bryte oss ut av stereotypier om at fattige land lever på tre fyrstikker i uka på landsbygda i utviklingspolitikken vår. Utviklingspolitikken må være samstemt med våre internasjonale forpliktelser, og ikke minst realiteten. Norge ser på seg selv som en klimaforkjemper nasjonalt og internasjonalt. Da er det merkelig at minimalt av utviklingsstøtten finner veien til urbane områder, hvor 1 milliard fattige mennesker har sitt hjem. Når naturfenomener inntrer som følger av klimaendringer, er det urbane områder som ikke er motstandsdyktige nok som blir påvirket mest. Fattigdomsbekjempelse, demokrati- og anti-korrupsjonsarbeid, kapasitetsbygging og tiltak mot klimapåvirkninger i slummen er essensielt for at ingen skal bli «left behind».
Joakim Gitlestad
Koordinator i Spires byutvalg. Styremedlem i Habitat Norge. Tar en bachelorgrad i miljø og naturressurser ved NMBU. Utdannet byggtekniker.
