I denne artikkelen skriver Erik Berg, tidligere styreleder i Habitat Norge, om utviklingen av nye byer og den urbane eksplosjon i befolkningsvekst som pågår i Afrika. Artikkelen inngår i boka «Den innviklede utviklingen. Utvalgte artikler 1980-2025» av samme forfatter som utgis i november. Boka er en samling av 65 artikler og en reise gjennom Afrika og Asias bygder, byer, stater, regioner og organisasjoner.
Afrikansk turbo-urbanisering for de få
Av: Erik Berg
Nye byer” – bevegelsen, som vi befinner oss midt i,
Forbes, 2019.
er under radaren til de fleste. Den er blant de mest
feiltolkede av dagens sosiale og økonomiske utviklingstrender.
Det er bygd byer i Afrika siden tidenes morgen. I nyere sammenheng tar imidlertid begrepet «nye byer» utgangspunkt i året for afrikansk uavhengighet – 1960. Da starter en første bølge hvor nye stater bygger «nye byer». I hovedsak er formålet å bekrefte nasjonal identitet, markere statens enhet og legge grunnlag for moderne, økonomisk utvikling. Hovedstedene Lilongwe (Malawi), Dodoma (Tanzania) og Abuja (Nigeria) er blant de mest kjente førstegenerasjons «nye byer». Førti år etter uavhengighetsåret, særlig i land med olje-, gass- og mineralinntekter som sikkerhet, skyter en ny bygge-bølge fart. Med Dubai og Singapore som modell vokser «fantasibyene» fram. Med betegnelser som «smart»-, «eco»-, «hub»- og «tech-cities» planlegges segregerte, høyteknologiske luksusenklaver i god avstand fra hovedstadsslummen.
Alliansen mellom utenlandske eiendoms-spekulanter, som særlig etter finanskrisen i 2008 har sett Afrika som en «last frontier», og prestisje sultne afrikanske statsledere med ønske om «worldclass cities», vokser seg sterk på denne tiden. Utenlandske stater, med Russland og Kina i spissen, låner ut store beløp til bygging. Angola setter i gang med første fase av Novo Cidade do Kilambo basert på 4 milliarder USD i kinesiske lån. Planer utvikles bl.a. i Dar es Salaam, Kinshasa, Kigali, Nairobi, Accra, Lagos og Kairo. Fra 1960 – 2017 er det innenfor ulike sosio-økonomiske og kulturelle sammenhenger bygget 148 «nye byer» med en samlet befolkning på 47,5 millioner (INTI, UN HABITAT m.fl)
10% byen Byveksten i Afrika skjer for tiden raskere enn i noen annen verdensdel. FN anslår at antallet urbane afrikanere vil vokse fra 471 millioner i 2015 til 1,33 milliarder i 2050. Det innebærer at kontinentets byer vil måtte romme tre ganger flere innbyggere enn i dag. Ifølge læreboka kan det gjøres ved å fortette, rehabilitere (bygningsmasse), utvide (bygrenser) eller bygge nytt. I afrikanske land med høyt bruttonasjonalprodukt har løsningen i hovedsak blitt å bygge «nye byer». Med et enormt boligbehov for folk flest har myndigheter og investorer og kun fokusert på et lite segment av befolkningen. Kanskje mindre enn 10%. Det bygges for en antatt kjøpekraftig middelklasse, særlig den øvre. Det gjenspeiler at det ikke er så mye myndighetene som driver fram utbyggingen som utenlandske, kommersielle investorer. Unntakene er land som Etiopia, Algerie og Gabon hvor 1,7 millioner by innbyggere i sistnevnte kan få boliglån til 2,5%.
Et kontinent av slum 4/5 av den urbane befolkningsveksten i Afrika skjer i slumområder i et tempo som kan være vanskelig å forstå. Lagos, Afrikas største by – som har vokst fra 300000 i 1950 til 20 millioner i dag – ventes å øke ytterligere med forbløffende 77 innbyggere hver time fram til 2030. Et mulig scenario for FN demografer er at byen når 100 millioner ved tusenårsskiftet (Hoornweg m.fl.). De ti raskest voksende byene i verden er alle ifølge FN afrikanske. De er hovedsakelig kystbyer. Dar es Salaam, den største (kyst) byen i Øst-Afrika, økte sin befolkning fra 2000 til 2018 med 166% – til 6 millioner. Ifølge World Population Review hadde DSM i 2024 en befolkning på 8,16 millioner. Det er en økning på 4,91% fra året før. Men også gruvebyer som Mbuji- Mayi i DR Congo vokste eksponensielt fra 30.000 innbyggere i 1960 til 2,3 millioner i 2018.
Den raskeste og mest uregulerte byveksten i Afrika skjer som ellers i verden i mindre og middelsstore byer med en årlig median vekst på 3,9%. Mer enn halvparten av bybefolkningen bor i såkalt sekundære (500.000 til 1 mill.) og tertiære byer (mindre enn 500.000). I økonomisk sammenheng er de ofte lite konkurransedyktige. Mange er «delinked» fra globaliseringsprosesser som digital utvikling. Konsekvensene blir lavere livsstandard og færre muligheter for innbyggere og samfunn. McKinsey har imidlertid gjort en interessant observasjon. Kjøpekraften i mellomstore byer er sterkere enn i de aller største.
Urbane korridorer Byveksten vever nye urbane korridorer og hierarkier av bosettinger særlig langs Afrikas kystområder. Langs Benin bukta i Vest Afrika) finner vi ifølge OECD 300 byer hver med mer enn 100.000 innbyggere. På den 600 km lange strekningen fra Benin City i vest til Lagos i øst gir det samlet en befolkning som er 60 mill. større enn den på Østkysten av USA. Det dreier seg om en ny korridor av byer med verdens største fotavtrykk av urban fattigdom. Skapt av flyktninger og migranter på vei bort fra krig og konflikt, tørke og flom samt feilslått landbrukspolitikk. De nye slumområdene blir springbrett for videre migrasjon både regionalt men også globalt. «Oppdemning» eller utvikling der de er legges det ikke til rette for.
Fattigdommens urbanisering De to siste tiårenes «nye byer» i Afrika er ikke bygget for å huse en økende befolkning. Drivkreftene er en voksende middelklasses behov, kommersielle insentiver og statlige subsidier. Økonomisk stagnasjon andre steder i verden spiller også inn. Å bygge nye byer er lønnsomt. En rekke foretak med hovedkontor utenfor Afrika har oppdaget nye profittmuligheter. Det dreier seg ikke bare om private, men også statseide selskaper i Kina, Korea og Singapore. Etter å ha utviklet standardiserte byutviklingsmodeller i egne land, sikter de mot å kopiere suksessen hvor mulighetene byr seg.
Tech selskaper i økonomiske soner Den afrikanske bølgen av nye byer er et symptom på endrede globale forutsetninger. Siden finanskrisen i 2008 har eiendom og bolig blitt et investeringsobjekt og framstår ikke først og fremst som et sosialt gode. Nyliberalisme med global deregulering og fri bevegelse av kapital har gitt multinasjonale tech-selskaper som Cisco, Google, Microsoft og IBM handlingsrom ikke minst innenfor de mange «Special Economic Zones». Her drar de nytte av fordelaktig selskaps- og skattelovgivning. Tomter og infrastruktur tilrettelegges av lokale og nasjonale myndigheter.
Kenya har flest planlagte «nye byer» siden 2008. 16 i alt. Men de nye smart byene utenfor Nairobi sliter med framdriften. Konza Tech City var forventet å revolusjonere Kenyas ICT sektor. Den skulle bli en teknologi park med infrastruktur i verdensklasse under navnet «Den afrikanske silicon savannaen». Byggingen begynte i 2016 men går sakte.
Regning uten vert? Utenlandske spekulanter og investorer kan ha feilregnet sitt publikum. Det viser seg at middelklassen mangler kjøpekraft samtidig som offentlig boligfinansiering bare unntaksvis kommer på banen. I Kenya har bare 8,1% av husholdene råd til de billigste nye husene bygget av formelt godkjent utvikler. I Tanzania er det 1%. Ifølge Den afrikanske utviklingsbanken starter middelklassens årlige inntekt ved 736 USD per år. Dvs. 2 USD om dagen. Med en tosifret lånerente blir det vanskelig å sikre seg bolig. Høyest boliglånsrente i 2016 er funnet i Malawi med 33% fulgt av Ghana med 28%. Dvs. en gjennomsnittskostnad for en boligenhet på USD 20220. Av ghaneserne hadde 4,3% råd til dette.
Veien framover Det finnes ingen konsensus blant afrikanske ledere om og hvordan en i tråd med FNs bærekraftmål 11 kan bygge inkluderende, robuste, trygge og bærekraftige byer. Avgjørende faktorer som systemer for boligfinansiering mangler i det enkelte land. Heller ikke regionalt eller globalt finnes det tilløp til slike. FN har i tiår etter tiår drøftet ideer om en global husbank uten gehør blant medlemslandene. Forsøk fra FNs bosettingsprogram på å mobilisere såkalt «domestic capital» i form av pensjons- og sparefond i spleiselag med lokale og nasjonale myndigheter, samt internasjonal bistand, har utover enkelte pilotprosjekter ikke ført fram.
Kronisk fattigdom må aksepteres som en realitet i afrikanske byer. Før flere «nye byer» bygges må de planlegges ut fra hensynet til folk flest. En mentalitetsendring er nødvendig. Den hierarkiske, «top down» tilnærmingen som har preget afrikansk byplanlegging må inkludere vitaliteten og dynamikken i den uformelle sektor. Særlig ungdoms og kvinners egenorganisering og ressursmobilisering – selvbyggertradisjonen – må tas med. Både myndigheter og privat sektor må erkjenne ressursene i lokale boligforeninger og sparegrupper og bistå dem til å tenke større. Her ligger distinkte afrikanske erfaringer som ikke er kopiert fra det tjuende århundrets europeiske, kinesiske eller amerikanske modeller.
I 2030 er det anslått at bybefolkningen i Afrika vil nå 791 millioner. Hvis de nye byene som er bygd og for tiden under planlegging når målene sine, betyr det at 45% av befolkningen vil leve i byer. Allerede i 2025 finnes det 100 byer med mer enn 1 million innbyggere, ifølge McKinsey. Det er to ganger så mange som i Latin Amerika.
Afrika er ikke forberedt på denne urbane eksplosjonen. Flukten fra landsbygda og en voksende ungdomsbølge med begrensede sysselsettingsmuligheter utgjør en sosial tidsbombe. I dag er 70% av alle afrikanere under 30. Ungdom utgjør 20% av befolkningen, 40% av arbeidsstyrken og 60% av de arbeidsledige.
Den fysiske og økonomiske infrastrukturen i de voksende byene er enten fraværende eller svært nedslitt. F.eks. går 25-45% til arbeidet pga. manglende eller kostbar transport. Årlige, gjennomsnittlige offentlige utgifter er svært lave: et gjennomsnitt på 2% i 2009-19 sammenlignet med 5,2% i India og 8,8% i Kina. Resultatet blir at 60% av innbyggerne bor i overfylte slumområder uten de mest elementære tjenester. Mafia, vold og kriminalitet råder. Med turbo urbaniseringen kan disse forholdene bli vesentlig verre.
Et annet voksende problem er at afrikanske byer ekspanderer midt i en tiltakende klimakrise. Afrika som helhet varmes 1,5 ganger fortere enn det globale gjennomsnitt. Belastningen på naturressurser i form av vann- og matforsyning vil tilta. Vannkrisen i Cape Town er bare ett eksempel. Havstigning, ekstremvær og erosjon truer byer og bosettinger langs kysten.
Boka «Den innviklede utviklingen. Utvalgte artikler 1980-2025» av Erik Berg utgis i november. En reise gjennom Afrika og Asias bygder, byer, stater, regioner og organisasjoner. 65 artikler publisert i norske og globale media. Fokus: fattigdom, ulikhet, miljø-/klimakriser, idrett og utvikling, «historiestafett». likestilling, barn/ungdoms rettigheter og superspionens mordforsøk. Boka lanseres på Den internasjonale bydagen 31. oktober. Kan forhåndsbestilles på frons.urbana1(a)gmail.com. PRIS: NOK 350,-. (pluss porto).